HVOR MANGE USKYLDIG DØMTE ER DET I NORGE?

 

Er dette et relevant spørsmål i den norske rettspleien.

 

I 1996 utførte Professor dr.juris Anders Bratholm og førsteamanuensis dr.juris Ulf Stridbeck en undersøkelse hvor ofte uskyldige blir straffedømt. De fant at i perioden 1986 - 1996 kunne over 144 personer blitt uskyldig dømt. Det tilsier at 14 personer pr. år er uriktig dømt, og ingen ting tyder på at det er bedre nå!

 

De siste årene ser vi at flere saker har blitt gjenopptatt, men antatt alt for få.

Hva er så årsaken til dette? Er det politiet selv som tar initiativ og starter ny etterforskning?

Historien viser, og det er slått fast at det er private aktører, alt fra tidligere ansatte i domstolen, journaliser, advokater og private etterforskere som klarer å frembringe nye bevis eller påvise faktiske feil i etterforskningen!

 

Sterke eksempler er Liland- og Moen-saken. Nå er Baneheia-saken i sterk fokus og da på grunn av at der antatt foreligger feil i etterforskningen og påfølgende bevisførsel. 

 

Hvordan er det mulig at alvorlige straffesaker blir, eller kan bli jusitismord?

Om vi kort oppsummerer, så er det alt fra grove feil i politiets etterforskning til sakkyndige uttalelser eller andre forhold som påvirker domstolen til å avgi dommer som rammer uskyldige.

 

Hva er så årsaken til at dette kan skje? Har ikke politiet tilstrekkelig kompetanse innen teknisk og taktisk etterforskning? Søker politiet ny og relevant kunnskap i de sakene som krever annen kompetanse og innsikt i ny teknologi og utvikling?

Hvordan skal en taktisk etterforsker forstå de mange tekniske forholdene som er relevante i avhør av vitner eller mistenkte i kompliserte tekniske saker? Hvordan blir dette kvalitetssikret og hvilken kompetanse har de som kvalitetssikrer? Finnes det et «minstekrav» til hva et bevis er for at det skal danne grunnlag for vurdering av domstolene? Hvordan overføres erfaring internt i politiet, lokalt som nasjonalt?

DNA ble på begynnelsen av 2000-tallet en del av bevis i strafferettspleien og kunne da som fingeravtrykk brukes som bevis. DNA ble en ny og viktig del i etterforskning. Dette medførte også at i «gamle saker» hvor der kunne finnes bevismateriale som kunne inneholde DNA, nå kunne gjenopptas og undersøkes på nytt. 

 

DNA har på mange måter gitt politiet et bedre tilleggsverktøy i etterforskningen, men det krever både kompetanse og nøyaktig opptreden på åstedene.

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker har som uavhengig organ ansvar for å avgjøre om en straffesak skal få ny behandling om:

  • Det foreligger nye bevis eller nye omstendigheter som kan være egnet til å føre til frifinnelse eller gi mildere straff. 

  • Avgjørelsen eller saksbehandlingen er i strid med folkeretten, slik at det er grunn til å anta at en ny behandling av straffesaken vil føre til et annet resultat. 

  • Noen som har hatt sentral befatning med saken, har gjort seg skyldig i straffbart forhold med hensyn til saken og det ikke kan utelukkes at dette har hatt innvirkning på dommen.

Om vi legger til grunn statistikk fra kommisjonen, og det antall saker som er fremmet, så er det de siste årene gjenopptatt en del saker, men vi vet at der er flere saker som burde vært gjenopptatt!

Dette leder igjen til nye spørsmål om terskelen for gjenopptakelse er for høy.

Er vi som samfunn tjent med at der sitter uskyldig dømte i fengsel, eller er én uskyldig i fengsel for mye?

JAS Consult AS er medlem i:
Norsk Forening for Etterforskning og Sikkerhet (NFES)

Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR)

International Homicide Investigators Association (IHIA)

Asker Næringsråd

Kontakt oss på tlf. 977 59 553

Org. nr. 911 770 938 mva

  • White Facebook Icon

© JAS Consult AS